Jeg har aldri likt å gå med caps. Jeg kan vel si, uten å overdrive, at jeg alltid har følt meg som en tufs med caps på. Den eneste grunnen til dette er vel at jeg aldri har hatt et slikt hodeplagg, og ikke har vært vant til å gå med det….før jeg traff Espen og etter hvert skulle være med på fisketur. Caps og solbriller var en nødvendig sikkerhet i tilfelle jeg skulle kaste og få kroken på øyet. Skremselspropaganda med bilder av fluer som sto fast i øyeeplet så ikke godt ut, og i og med at jeg var nybegynner var dette en reell fare for min del, og god nok grunn for meg. Capsen ble en del av turantrekket. Jeg har fått min egen LTS-caps nå til og med! Min eneste caps… så langt…..

 

Eva ny caps

Så langt sier jeg fordi jeg nå har jeg startet på jegerprøven, og vil snart ha behov for enda en caps. En selvlysende gul, eller kanskje jeg heller skal gå for en oransje? Jeg må smile litt av meg selv. Det er vel strengt talt ikke nødvendig med denne nye, selvlysende capsen, men jeg har veldig lyst på en. Tenk at jeg går her og gleder meg til å få kjøpe en ny caps! Det blir symbolet på at jeg har klart det. Jeg vil bli en ekte jeger, og kan bli med på jakt! Det kribler i magen av spenning og forventning til høsten. Jeg som aldri har likt høsten før. Det blir kaldere, mørkere, rufsete vær og løvfall….det minner meg om at vinteren og kulda snart er der igjen. Det eneste positive med høsten har vært kantarellene. Sopp- og bærplukking er noe jeg liker godt, men nå ser jeg frem til høsten av helt andre grunner. Jeg skal få være med på jakt, og med en flunkende ny, fluoriserende caps.

IMG_0123

 Hilsen Eva.